1Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

2Svarer vel en vis mann med en kunnskap som bare er vind, og fyller han sitt indre med stormvær?

3Vil han vel forsvare sin sak med ord som ikke nytter, og med tale hvormed han intet utretter?

4Du nedbryter endog gudsfrykten og svekker andakten for Guds åsyn;

5for din synd legger ordene i din munn, og du velger falske menns tale.

6Din egen munn domfeller dig, ikke jeg; dine leber vidner mot dig.

7Blev du født først av alle mennesker, eller kom du til verden før alle haugene var til?

8Har du vært tilhører i Guds lønnlige råd og der tilranet dig visdom?

9Hvad vet du som vi ikke vet? Hvad forstår du som er ukjent for oss?

10Det er blandt oss en som er både gammel og gråhåret, rikere på dager enn din far.

11Er Guds trøsteord for lite for dig, og et ord som er talt i saktmodighet til dig?

12Hvorfor lar du dig rive med av ditt hjerte, og hvorfor gnistrer dine øine? -

13siden du vender din vrede mot Gud og lar ordene strømme fra din munn.

14Hvad er et menneske, at han skulde være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulde være rettferdig?

15Endog på sine hellige stoler han ikke, og himlene er ikke rene i hans øine,

16langt mindre da en vederstyggelig, en fordervet, en mann som drikker urett som vann*.

17Jeg vil kunngjøre dig noget, hør på mig! Hvad jeg har sett, det vil jeg fortelle,

18det som vise menn forkynner og ikke har dulgt, det som de mottok fra sine fedre,

19til hvem landet alene var gitt, og blandt hvem ingen fremmed hadde draget igjennem.

20En ugudelig lever i angst alle sine dager, og få i tall er de år som er gjemt for voldsmannen.

21Redselstoner lyder i hans ører; midt i freden kommer ødeleggeren over ham.

22Han tror ikke han skal komme tilbake fra mørket, og han er utsett til å falle for sverdet.

23Han flakker om efter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side .

24Nød og trengsel forferder ham; den overvelder ham, lik en stridsrustet konge,

25fordi han rakte ut sin hånd mot Gud og våget å trosse den Allmektige,

26stormet frem mot ham med opreist nakke, med sine skjolds tette tak,

27fordi han dekket sitt ansikt med sin fedme og la fett på sin lend

28og bodde i ødelagte byer, i hus hvor ingen skulde bo, og som var bestemt til å bli grusdynger.

29Han blir ikke rik, og hans gods varer ikke ved, og hans grøde luter ikke mot jorden.

30Han slipper ikke ut av mørket; ildslue skal tørke hans kvister, og han skal komme bort ved hans* munns ånde.

31Ei sette han sin lit til det som forgjengelig er! Da narrer han sig selv, for bare forgjengelighet blir hans vederlag.

32Før hans dag kommer, blir det opfylt, og hans gren grønnes ikke.

33Han blir som et vintre som mister sine druer før de er modne, og som et oljetre som feller sine blomster;

34for den gudløses hus er ufruktbart, og ild fortærer deres telter som lar sig underkjøpe.

35De undfanger ulykke og føder nød, og deres morsliv fostrer svik.