1Og han gikk ut derfra og kom til sitt hjemsted, og hans disipler fulgte ham. 2Og da sabbaten kom, begynte han å lære i synagogen. Og mange som hørte ham, var slått av forundring og sa: Hvorfra har han dette, og hvad er det for en visdom som er ham gitt? Og slike kraftige gjerninger som skjer ved hans hender! 3Er ikke dette tømmermannen, Marias sønn og bror til Jakob og Joses og Judas og Simon, og er ikke hans søstre her hos oss? Og de tok anstøt av ham. 4Og Jesus sa til dem: En profet blir ikke foraktet annensteds enn på sitt hjemsted og blandt sine slektninger og i sitt hus. 5Og han kunde ikke gjøre nogen kraftig gjerning der, undtagen at han la sine hender på nogen få syke og helbredet dem; 6og han undret sig over deres vantro. Og han gikk omkring i byene og lærte.

7Og han kalte de tolv til sig og begynte å sende dem ut, to og to, og gav dem makt over de urene ånder. 8Og han bød dem at de ikke skulde ta noget med på veien, uten bare en stav, ikke brød, ikke skreppe, ikke kobber i beltet, 9men ha sko på, og ikke to kjortler. 10Og han sa til dem: Hvor I kommer inn i et hus, der skal I bli til I drar videre fra det sted. 11Og hvor de ikke tar imot eder og ikke hører på eder, der skal I gå ut fra det sted og ryste av støvet under eders føtter til et vidnesbyrd mot dem. 12Og de gikk ut og forkynte for folket at de skulde omvende sig, 13og de drev ut mange onde ånder og salvet mange syke med olje og helbredet dem.

14Og kong Herodes fikk høre om dette - for Jesu navn blev kjent vidt og bredt - og han sa: Døperen Johannes er opstanden fra de døde, og derfor er det disse krefter er virksomme i ham. 15Andre sa: Det er Elias; andre igjen sa: Det er en profet, som en av profetene. 16Men da Herodes hørte det, sa han: Johannes, som jeg lot halshugge, han er opstanden fra de døde.

17For Herodes hadde selv sendt folk avsted og grepet Johannes og lagt ham i bånd og kastet ham i fengsel for Herodias' skyld, som var hans bror Filips hustru; for han hadde giftet sig med henne. 18Men Johannes hadde sagt til Herodes: Det er dig ikke tillatt å ha din brors hustru. 19Og Herodias bar hat til ham og vilde gjerne slå ham ihjel, men kunde ikke utvirke det. 20For Herodes fryktet Johannes, fordi han kjente ham som en rettferdig og hellig mann, og han holdt sin hånd over ham, og når han hørte ham, var han i tvil om mangt og meget, og han hørte ham gjerne. 21Så kom det en beleilig dag, da Herodes gjorde et gjestebud på sin fødselsdag for sine stormenn og krigshøvdingene og de fornemste i Galilea, 22og Herodias' datter kom inn og danset, og Herodes og de som satt til bords med ham, syntes om henne. Og kongen sa til piken: Be mig om hvad du vil, og jeg vil gi dig det! 23Og han svor henne til: Hvad du ber mig om, det vil jeg gi dig, om det så var halvdelen av mitt rike. 24Hun gikk da ut og sa til sin mor: Hvad skal jeg be om? Hun sa: Om døperen Johannes' hode. 25Og straks skyndte hun sig inn til kongen og bad ham og sa: Jeg vil at du straks skal gi mig døperen Johannes' hode på et fat. 26Og kongen blev meget bedrøvet; men for sine eders skyld og for deres skyld som satt til bords, vilde han ikke si nei til henne. 27Og straks sendte kongen en av sin livvakt avsted og bød ham hente hans hode. 28Han gikk da avsted og halshugget ham i fengslet, og kom med hans hode på et fat og gav det til piken, og piken gav det til sin mor. 29Og da hans disipler hørte det, kom de og tok hans legeme og la det i en grav.

30Og apostlene samlet sig igjen hos Jesus, og fortalte ham alt det de hadde gjort og lært. 31Og han sa til dem: Kom nu I med mig avsides til et øde sted og hvil eder litt ut! For det var mange som gikk til og fra, og det blev ikke engang tid for dem til å få sig mat. 32Så drog de avsted i båten til et øde sted for sig selv.

33Og folk så dem dra bort, og mange kjente dem; og fra alle byene løp de til fots dit og kom før dem. 34Og da han gikk i land, så han meget folk, og han ynkedes inderlig over dem; for de var lik får som ikke har hyrde; og han begynte å lære dem meget. 35Og da det alt var sent på dagen, gikk hans disipler til ham og sa: Stedet er øde, og det er alt sent på dagen; 36la dem fare, så de kan gå bort i bygdene og byene heromkring og kjøpe sig noget å ete! 37Men han svarte og sa til dem: Gi I dem å ete! Og de sa til ham: Skal vi gå bort og kjøpe brød for to hundre penninger og gi dem å ete? 38Men han sa til dem: Hvor mange brød har I? Gå bort og se efter! Og da de hadde sett efter, sa de: Fem, og to fisker. 39Og han bød dem å la alle sette sig ned i det grønne gress, lag ved lag. 40Og de satte sig ned, hop ved hop, somme på hundre og somme på femti. 41Og han tok de fem brød og de to fisker, så op mot himmelen og velsignet dem; og han brøt brødene og gav dem til disiplene, forat de skulde dele ut til folket, og de to fisker delte han imellem dem alle. 42Og de åt alle og blev mette; 43og de tok op tolv kurver fulle av stykker, og likeså av fiskene. 44Og de som hadde ett brødene, var fem tusen menn.

45Og straks nødde han sine disipler til å gå i båten og fare i forveien over til hin side, til Betsaida, mens han selv sendte folket avsted. 46Og da han skiltes fra dem, gikk han op i fjellet for å bede.

47Og da det var blitt aften, var båten midt på sjøen, og han var alene på land. 48Og da han så at de var i nød mens de rodde - for vinden var imot - kom han til dem ved den fjerde nattevakt, vandrende på sjøen, og han vilde gå forbi dem. 49Men da de så ham vandre på sjøen, trodde de at det var et spøkelse, og de skrek; 50for de så ham alle sammen og blev forferdet. Men han talte straks til dem og sa: Vær frimodige; det er mig, frykt ikke! 51Og han steg inn i båten til dem, og vinden la sig; og de blev ute av sig selv av forundring. 52For de hadde ikke fått forstand av det som var skjedd med brødene; men deres hjerte var forherdet.

53Og da de hadde faret over, kom de til Gennesarets land og la til der. 54Og da de gikk ut av båten, kjente folket ham straks igjen, 55og de løp omkring i alt landet der, og de begynte å føre de syke omkring i sine senger dit hvor de hørte at han var. 56Og hvor han gikk inn i landsbyer eller byer eller gårder, der la de sine syke på torvene og bad ham at de måtte få røre, om det så bare var ved det ytterste av hans klædebon; og alle de som rørte ved ham, blev helbredet.