Norsk (1930) 1Min sønn, bevar mine ord og gjem mine bud hos dig! 2Bevar mine bud, så skal du leve, bevar min lære som din øiesten! 3Bind dem på dine fingrer, skriv dem på ditt hjertes tavle! 4Si til visdommen: Du er min søster, og kall forstanden din kjenning, 5forat den må bevare dig fra annen manns hustru, fra fremmede kvinner, som taler glatte ord. 6For jeg så engang ut av vinduet på mitt hus, gjennem mitt gitter, 7og da så jeg blandt de uerfarne, jeg blev var blandt de unge en uforstandig gutt, 8som gikk forbi på gaten ved hennes hjørne og gikk frem på veien til hennes hus, 9i skumringen, da dagen var til ende, i dyp natt og mørke. 10Da kom en kvinne ham i møte i en skjøges klær og med svikefullt hjerte. 11Vill er hun og kåt; hennes føtter er ikke i ro i hennes hus. 12Snart er hun på gater, snart på torver, og ved hvert hjørne lurer hun. 13Og hun tok fatt på ham og kysset ham, og med frekt åsyn sa hun til ham: 14Takkoffer skulde jeg bære frem, og idag har jeg innfridd mine løfter; 15derfor gikk jeg ut for å møte dig, for å søke dig op, og jeg fant dig. 16Jeg har bredt tepper over min seng, brokete tepper av egyptisk garn. 17Jeg har strødd mitt leie med myrra, aloë og kanel. 18Kom, la oss beruse oss i kjærlighet inntil morgenen, fryde oss i elskov! 19For min mann er ikke hjemme, han er reist langt bort; 20pengepungen tok han med sig, først ved fullmåne kommer han hjem. 21Hun fikk lokket ham ved sin sterke overtalelse, ved sine glatte leber forførte hun ham. 22Han følger henne straks, lik en okse som går til slakterbenken, som i fotjern, hvormed dåren tuktes, 23inntil pilen kløver hans lever - likesom fuglen haster til snaren og ikke vet at det gjelder dens liv. 24Så hør nu på mig, barn, og akt på min munns ord! 25La ikke ditt hjerte vende sig til hennes veier, forvill dig ikke inn på hennes stier! 26For mange som har fått ulivssår, har hun fellet, og mangfoldige er de hun har slått ihjel; 27fra hennes hus går veier til dødsriket, de fører ned til dødens kammere. Det Norsk Bibelselskap (1930) Bible Hub |
    |