Norsk (1930) 1Da tok Job til orde og sa: 2Ja sannelig, I er de rette folk, og med eder dør visdommen ut. 3Også jeg har forstand, likesom I, jeg står ikke tilbake for eder, og hvem vet ikke dette? 4Til spott for mine venner er jeg, jeg som ropte til Gud og fikk svar; til spott er jeg, den rettskafne og ulastelige. 5Ulykken fortjener bare forakt efter de trygges mening; forakt venter dem hvis fot vakler. 6Ødeleggeres telt blir i ro, og trygge er de som egger Gud til vrede, de som fører sin gud i sin hånd*. 7Men spør du dyrene, de skal lære dig, og himmelens fugler, de skal si dig det, 8eller tal til jorden, og den skal lære dig, og havets fisker skal fortelle dig det. 9Hvem skjønner ikke av alt dette at det er Herrens hånd som har skapt det, 10han som har i sin hånd hver levende sjel og hvert menneskelegemes ånd? 11Mon ikke øret prøver ord, likesom ganen smaker mat? 12Hos gråhårede er visdom, og langt liv gir forstand. 13Hos ham er visdom og velde, ham hører råd og forstand til. 14Se, han river ned, og det bygges ikke op igjen; han stenger for en mann, og det lukkes ikke op. 15Han demmer for vannene, og de tørker bort, og han slipper dem løs, og de velter om jorden. 16Hos ham er styrke og visdom; i hans makt er både den som farer vill, og den som fører vill. 17Han fører rådsherrer bort som fanger, og dommere gjør han til dårer. 18Kongers tvangsbånd løser han og binder rep om deres lender. 19Han fører prester bort som fanger, og mektige menn støter han ned. 20Han fratar prøvede menn mælet og oldinger deres innsikt. 21Han utøser forakt over fyrster, og de sterkes belte løser han. 22Han drar det skjulte frem av mørket og fører dødsskygge frem i lyset. 23Han lar folkene bli store, og han lar dem gå til grunne; han gir folkene vidt rum, og han fører dem bort. 24Høvdingene i landet fratar han forstanden og lar dem fare vill i et uveisomt øde; 25de famler i mørke uten lys, og han lar dem rave likesom drukne. Det Norsk Bibelselskap (1930) Bible Hub |
    |