Norsk (1930) 1Til dig, Herre, setter jeg min lit; la mig aldri i evighet bli til skamme! 2Utfri mig og redd mig ved din rettferdighet! Bøi ditt øre til mig og frels mig! 3Vær mig en klippe til bolig, dit jeg alltid kan gå, du som har fastsatt frelse for mig! For du er min klippe og min festning. 4Min Gud, utfri mig av den ugudeliges hånd, av den urettferdiges og undertrykkerens vold! 5For du er mitt håp, Herre, Herre min tillit fra min ungdom av. 6Til dig har jeg støttet mig fra mors liv av; du er den som drog mig ut av min mors skjød; om dig vil jeg alltid synge min lovsang. 7Som et under har jeg vært for mange, men du er min sterke tilflukt. 8Min munn er full av din pris, hele dagen av din herlighet. 9Forkast mig ikke i alderdommens tid, forlat mig ikke når min kraft forgår! 10For mine fiender har sagt om mig, de som tar vare på mitt liv, rådslår tilsammen 11og sier: Gud har forlatt ham; forfølg og grip ham, for det er ingen som redder! 12Gud, vær ikke langt borte fra mig! Min Gud, skynd dig å hjelpe mig! 13La dem som står mig efter livet, bli til skamme og gå til grunne! La dem som søker min ulykke, bli klædd i skam og spott! 14Og jeg vil alltid håpe, og til all din pris vil jeg legge ny pris. 15Min munn skal fortelle om din rettferdighet, hele dagen om din frelse; for jeg vet ikke tall derpå. 16Jeg vil fremføre Herrens, Israels Guds veldige gjerninger, jeg vil prise din rettferdighet, din alene. 17Gud, du har lært mig det fra min ungdom av, og inntil nu kunngjør jeg dine undergjerninger. 18Forlat mig da heller ikke inntil alderdommen og de grå hår, Gud, inntil jeg får kunngjort din arm for efterslekten, din kraft for hver den som skal komme. 19Og din rettferdighet, Gud, når til det høie; du som har gjort store ting, Gud, hvem er som du? 20Du som har latt oss se mange trengsler og ulykker, du vil igjen gjøre oss levende og igjen dra oss op av jordens avgrunner. 21Du vil øke min storhet og vende om og trøste mig. 22Så vil jeg også prise dig med harpespill, din trofasthet, min Gud! Jeg vil lovsynge dig til citar, du Israels Hellige! 23Mine leber skal juble, for jeg vil lovsynge dig, og min sjel, som du har forløst. 24Min tunge skal også hele dagen tale om din rettferdighet; for de er blitt til spott, de er blitt til skamme, de som søker min ulykke. Det Norsk Bibelselskap (1930) Bible Hub |
    |