Norsk (1930) 1Min ånd* er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig. 2Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd. 3Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag*? 4Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne. 5Den som forråder venner, så de blir til bytte*, hans barns øine skal tæres bort. 6Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet. 7Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge. 8Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse; 9men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft. 10Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder. 11Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom! 12Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig. 13Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie, 14roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster, 15hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det? 16Til dødsrikets bommer farer de* ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet. Det Norsk Bibelselskap (1930) Bible Hub |
    |