1Til sangmesteren; av David; en salme. Min lovsangs Gud, ti ikke!

2For ugudelighets munn og falskhets munn har de oplatt imot mig, de har talt med mig med løgnens tunge.

3Og med hatets ord har de omgitt mig og stridt imot mig uten årsak.

4Til lønn for min kjærlighet stod de mig imot, enda jeg er bare bønn.

5Og de la ondt på mig til lønn for godt og hat til lønn for min kjærlighet.

6Sett en ugudelig over ham, og la en anklager stå ved hans høire hånd!

7Når han dømmes, da la ham gå ut som skyldig, og la hans bønn bli til synd!

8La hans dager bli få, la en annen få hans embede!

9La hans barn bli farløse og hans hustru enke,

10og la hans barn flakke omkring og tigge, og la dem gå som tiggere fra sine ødelagte hjem!

11La ågerkaren kaste garn ut efter alt det han har, og fremmede røve frukten av hans arbeid!

12La ham ikke finne nogen som bevarer miskunnhet imot ham og la ingen forbarme sig over hans farløse barn!

13La hans fremtid bli avskåret, deres navn bli utslettet i det annet ættledd!

14Hans fedres misgjerning bli ihukommet hos Herren, og hans mors synd bli ikke utslettet!

15De være alltid for Herrens øine, og han utrydde deres minne av jorden,

16fordi han ikke kom i hu å gjøre barmhjertighet, men forfulgte en mann som var fattig og elendig og bedrøvet i hjertet, og vilde drepe ham.

17Han elsket forbannelse, og den kom over ham; han hadde ikke lyst til velsignelse, og den blev langt borte fra ham;

18han klædde sig i forbannelse som sin klædning, og den trengte som vann inn i hans liv og som olje i hans ben.

19La den være ham som et klædebon som han dekker sig med, og som et belte som han alltid omgjorder sig med!

20Dette være mine motstanderes lønn fra Herren, og deres som taler ondt imot min sjel!

21Og du, Herre, Herre, gjør vel imot mig for ditt navns skyld! Fordi din miskunnhet er god, så redde du mig!

22For jeg er elendig og fattig, og mitt hjerte er gjennemboret i mitt indre.

23Som en skygge, når den heller, farer jeg avsted; jeg blir jaget bort som en gresshoppe.

24Mine knær vakler av faste, og mitt kjød svinner og er uten fedme.

25Og jeg er blitt til spott for dem; de ser mig og ryster på hodet.

26Hjelp mig, Herre min Gud, frels mig efter din miskunnhet,

27så de må kjenne at dette er din hånd, at du, Herre, har gjort det!

28De forbanner, men du velsigner; de reiser sig og blir til skamme, men din tjener gleder sig.

29Mine motstandere skal klæ sig i vanære og svøpe sig i sin skam som i en kappe.

30Jeg vil storlig prise Herren med min munn, og midt iblandt mange vil jeg love ham;

31for han står ved den fattiges høire hånd for å frelse ham fra dem som dømmer hans sjel.